Jul i varmegrader

Det er juleferie! Drar til "Hamar" (Brumunddal, med andre ord) i morra, på jakt etter snø. Her er det regnvær og 9 varmegrader! Men det er altså desember, sjøl om det ikke kjennes sånn ut, noe som betyr at årets Movember er over. Alex på kontoret var med, til tross for fullstendig fraværende skjeggvekst. For å oppmuntre ham litt photoshoppet Jacki hver dag i hele november et bilde av Alex med en ny bart. Den siste arbeidsdagen i november hadde han tatt fri, så da benyttet vi (jeg og Jacki) anledningen, og teipet fast alle bildene fra hele måneden på pulten hans.

Et lite utvalg av Alex sine barter. GODT teipet fast, sånn for sikkerhets skyld.

Det har vært snø, men det varte bare én dag. Sikkert like greit, med tanke på hvordan landet så ut den dagen. Tim som jeg har delt kontor med sia jeg kom i august var i Tyskland for å slippe dyre eksperimenter ned fra høye tårn da KLM så værmeldinga og fikk panikk. Over 24 timer i forveien kansellerte de flighten hans, fordi de forventa problemer da værmeldinga sa 10-15 cm snø. Alle kom med advarsler om trafikkaos og NS (ikke Nasjonal Samling, men Nederlandske Sporveier!) satte ned frekvensen på togene sine.

Jeg sykler vanligvis til jobb, med mindre været er helt grusomt. Det var spådd kuling, null grader og tett snø på morran fredag 7. desember, noe som ikke er ideelt sykkelvær, men med alle løftene om trafikkaos så tenkte jeg at det kanskje ville være den raskeste måten å komme seg på jobb på, og sykla likevel. Det var tydeligvis riktig avgjørelse. Det tar meg vanligvis 40 minutter eller så nå på vintertid å sykle til jobb, da brukte jeg nesten en time. Det er tungt å sykle i slaps, og det var litt småglatt, men jeg ble positivt overraska over mangelen på beinbrudd og alvorlige ulykker... Cristina (som jeg også deler kontor med) derimot tok bussen som vanlig, noe som vanligvis tar 20 minutter fra sentralstasjonen i Leiden. Hu måtte bytte buss tre ganger, og det tok nesten 90 minutter!

"Zwartepiets" i sjokoladeform.

Sjøl om det faktisk kom over 10 cm, så var nesten all snøen borte til lunsj, og siden har vi ikke sett snurten av noe julestemning. Den koselige og noe rasistiske Sinterklaas-feiringa der Svarteper og Sinterklaas kommer på dampbåt fra Spania for å dele ut godteri og gaver til snille barn og kidnappe slemme barn og ta dem med seg til Spania (litt av en straff) er den 5. desember, med opptog, korps, folk med svart maling i fjeset som spiller Svarteper (for alle slemminger i Spania er nemlig svarte...) og ugudelige mengder godteri og peppernøtter. Etter Sinterklaas er det litt halvveis-jul, siden jul ikke er like stort i Nederland på grunn av Sinterklaas, men i og med at sjøl Trondheim har mer pålitelig vintervær enn dette så kjenner jeg ikke egentlig noe julestemning i det hele tatt. Det er fint med juletreet i Leiden, som (selvfølgelig!) står på en lekter på kanalen, og vi har hatt en runde med veldig trivelige julemiddager (julebord, strengt tatt, men i langt mer siviliserte former enn sist jeg var på et norsk julebord), men det kjennes ikke ut som jul når det tidvis er tosifra antall varmegrader.

Det var ESTEC-julebord på torsdag i forrige uke, som jeg ikke dro på fordi jeg var forkjøla og sliten og hadde to julebord til å spare krefter til. Tim dro, og det var visst koselig, spansk mat, band, og tale fra sjefen sjøl (Franco Ongaro, sjef for ESTEC, en italiener med Texas-aksent!) og gratis alkohol...

Til tross for at jeg fortsatt var høy på nesespray dro jeg og John til Amsterdam på fredagen, for å se Hobbiten på veldig, veldig stor skjerm. Pathe Amsterdam Arena har nemlig en IMAX-sal. Det dobler jo nesten billettprisen å ta toget til Amsterdam bare for å dra på kino, men jeg syntes Hobbiten fortjente det. Det var en ganske bokstavelig talt stor opplevelse med 48 fps 3D IMAX.

På lørdagen var det YGT-julemiddag for alle YGTene som starta i juni, juli og august - til sammen rundt 25 folk fra 10 land (Romania, Norge, Polen, Tyskland, Spania, Italia, Frankrike, Portugal, Russland, Hellas), og alle hadde med mat... Alle "landslagene" lagde (minst) en julerett fra sitt hjemland - jeg var alene på Team Norway og stilte med julekaker, da det er vanskelig å finne godt pinnekjøtt i Nederland... Tyskerne lurte fryktelig på hvorfor i all verden vi kaller julekakene våre Berlinerkranser når de såvidt jeg vet ikke har noe som helst med Berlin å gjøre, men de falt i smak likevel. Det ble helt absurde mengder mat og en kaotisk og intim middag med 25 folk rundt to små bord - Nuno, kveldens vert, har en stor leilighet, men ikke helt stor nok til middagsselskap for 25. Det var innmari koselig, og jeg har ikke vært så mett på veldig, veldig lenge. Et tilfeldig utvalg av de rettene jeg husker: bigos, bachalao, lasagne, noe gresk jeg ikke kan navnet på, empanadas, noe rumensk jeg ikke kan navnet på, noe italiensk som ligna på moussaka, schnitzel & sauerkraut, pluss et utall forretter, desserter, godteri og kaker (inkludert to spann silkekaker og berlinerkranser).

Kveldens vertskap, Nuno

Har man ikke noe juletre får man henge julekulene i taklampa. Jeg og Natalia pynter, Ruben og Filipe foretrekker å spille FIFA framfor å hjelpe til.

Luca, Cinzia og Marco, den italienske delegasjonen.

Til slutt fant noen også et juletre, fiberoptisk sådan, til å legge Secret Santa-gavene under.

Bad Polish Santa, Tad, poserer sammen med ca halvparten av forrettene. Det ble nok mat.

Alex, Pablo, Carlos og Miguel, herrer i dress.

Meg og Max, den mest amerikanske franskmannen i hele verden. Han hadde lagd foie gras til oss!

Miguel, Francisco, Alex og Javier

I Tyskland er spriten så billig at de har råd til å sette fyr på den. Nuno var småbekymra for at vi skulle brenne ned huset, men alle kom levende fra Kerstins glühwein-stunt.

Søndagen ble brukt til å sove av seg noe som antageligvis ble et tolvretters måltid til slutt, og på mandag var det på'n igjen - julebord med ESA Education. Vi starta på et møterom på jobb med en bursdagsfeiring, en avskjedsfest og utdeling av Secret Santa-gaver. Monica hadde bursdag og var bare delvis fornøyd med bursdagskortet vi hadde lagd, med hennes ansikt farga grønt og photoshoppet inn i en ESA Kids-maskot, som alle andre syntes var hysterisk morsomt. Hu fikk blomsterbukett fra Kai-Uwe, som hadde kommet fra ESA HQ i Paris for å være med! Hugo er sjef for ESA Education - Kai-Uwe er sjefen til Hugo. Begynner å komme et stykke opp i systemet nå, men han var veldig trivelig, og ble gjerne med og spilte bowling :)

Avskjedsfesten var for Tim, vår favoritt-canadier, som nå har dratt tilbake til Ottawa etter 1 år og 4 måneder i ESA. Han delte kontor med meg og Cristina, og jobba med Alex og Natacha - alle sammen savner ham allerede.

Tim fikk en haug med gaver i et nøye valgt format han ikke fikk plass til å kofferten. Plakat med bilder av ham hos ESA, en kopp med bilde av ham som flyter halvnaken rundt i vektløshet og ei t-skjorte med bilde av LDC hvor han også har jobba med teksten "Centrifuges - they're what separate the men from the boys" (sistnevnte var min idé, gjett hvor jeg stjal den fra? :p )

Plakaten. Tim har kanskje hatt den kuleste YGT-jobben som finnes. I tillegg til å slenge ting veggimellom i en 20 g-sentrifuge så har han også opplevd 0 g på parabel-flight.

Secret Santa var invitert hit også, jeg kjøpte via mine kontakter på Hedemarken en samling norske nisser (og en elg med nisselue og strikkegenser...) til Monica, mens jeg fikk en DVD og ei nederlandsk ordbok, ei ordentlig ordbok, ikke norsk-nederlandsk, men bare nederlandsk, i min pakke, som viste seg å være fra Kate.

 Alex fikk selvfølgelig bartekakeformer.

Etterpå dro vi til Nordwijk Partycentrum & Bowling (som mamma sikkert husker fra september? ;) ) for å spille bowling og spise middag. Bowlinga minnet veldig om cosmic bowling på Norrøna Bowling på ungdomsskolen, og jeg hadde heller ikke blitt noe nevneverdig bedre i bowling siden da... Etterpå spiste vi en treretters middag som pent sagt IKKE minnet meg om noe jeg har spist på Norrøna (heldigvis).

Konsentert bowling av ESA Educations egen nisse, Viyas.

Jeg endte på 60 poeng..!

Alex prøver å få meg til å føle meg litt høyere...

Hele avdelinga samlet for en gangs skyld, både Education & Library, pluss sjefen til sjefen. På ventre side av bordet: Tim, Cristina, Anca, Natacha, Georgina, Piero, Dawning, Erik, Ronny, Lieselot. Høyre side: Hugo, Alex, Monica, Kai-Uwe, Karina, Andrea, meg, Kate, Viyas, Jacki. De eneste som mangler er Steve, Slawomir og Helen.

Jeg jobber helt seriøst på ett av de hyggeligste og koseligste kontorene i hele verden.

I går var visstnok siste arbeidsdag før ferien, men det var rimelig få som ikke allerede hadde dratt. Jeg, Natacha, Kate, Jacki og Anca hadde Education-korridoren for oss sjøl, og det ble mer pause enn jobbing, og endelig fikk jeg litt julestemning, bare fordi det var så stille og øde på jobb.

Plutselig så dukka det opp ei julegave i posthylla mi også, fra Franco Ongaro, sjef for ESTEC. Jeg og Alex var jo Education sine utvalgte unge håpefulle da dronninga av Nederland og presidenten av Italia kom til ESTEC i slutten av oktober, og nå hadde de fått trykt opp ei bok med bildene fra besøket  - ei ordentlig bok - og det lå ett eksemplar i hylla mi og ett i Alex sin. Alex hadde tatt ferie, men ikke dratt tilbake til regntunge Yorkshire ennå, så jeg fikk overrakt ham hans utgave før han dro også. Jeg er nabo med Alex, pluss mine med-YGTs Tad, Javier, Hilda og Pablo - det tok meg mange måneder før jeg oppdaga det!